To pass, én identitet – Å være norsk på en annen måte

🫎Avstanden vi ikke snakker om – men kjenner på🫎

Jeg står her med to pass i hendene.
Det norske – beviset på min tilhørighet til dette landet.
Det brasilianske – bæreren av min historie, mine røtter, min arv.

Jeg er norsk.
Jeg har norsk statsborgerskap.
Men jeg har også erfart hvordan det er å være norsk på en annen måte enn det majoriteten er.

Det finnes en avstand mellom oss – mellom etnisk norske og vi som er norske, men ikke etnisk norske. En avstand som ofte forblir usagt, usynlig for noen, men likevel merkbar i hverdagen for oss som står med én fot i hver verden.

"To pass, én identitet. Avstanden mellom oss forsvinner når vi anerkjenner hverandres tilstedeværelse."

🦋Å sette ord på avstanden uten å skape splittelse🦋

Jeg vet at dette er utfordrende for mange.
For hvordan snakker vi om noe som kan føles ubehagelig – uten å peke fingre, uten å gjøre det til et "oss mot dem"?

Jeg tror nøkkelen er anerkjennelse.
Ikke å overse eller bortforklare, men heller å si:
"Ja, vi ser det. Vi føler det. Men vi er her sammen."

Når vi snakker om avstand, handler det ikke om å skylde på noen. Det handler ikke om å fremmedgjøre eller trekke linjer som skiller oss enda mer.
Tvert imot.
Det handler om å bygge bro – ikke ved å late som om avstanden ikke finnes, men ved å tørre å si den høyt.

For hva skjer når vi setter ord på det?
Vi skaper rom for ekte kontakt.
Vi anerkjenner hverandres tilstedeværelse, i stedet for å skli stille forbi hverandre i korridorene, i nabolagene, i arbeidslivet – i livet.

🦜Når ubehaget blir en mulighet🦜

Jeg vet at vi kan føle oss ukomfortable under samme tak.
Jeg, som norsk med brasilianske røtter.
Du, som etnisk norsk.

Men hva om vi ser på dette ubehaget som en mulighet?
En invitasjon til å forstå hverandre litt bedre?
Til å skape et språk for denne avstanden – ikke for å forsterke den, men for å lære hvordan vi kan møte hverandre i den?

Jeg ønsker ikke en debatt som polarisering.
Jeg ønsker en samtale som bringer oss nærmere.
For vi er her – sammen. Og vi fortjener begge å bli sett, hørt og forstått.

🫎Vi kan finne en vei🦜

Å være norsk betyr ikke det samme for alle.
Men kanskje, bare kanskje, kan vi begynne å utvide forståelsen av hva det vil si å være norsk – slik at flere av oss kan føle oss hjemme, også i hjertene til hverandre.

Det begynner med et ord.
Et blikk.
En anerkjennelse.

Jeg er her.
Du er her.

🫎En bekreftelse på tilhørighet🦜

I går var jeg på et møte. Jeg ble invitert fordi en instans av det offentlige systemet tok initiativ til å bli kjent med Sommerboleta-konseptet. Jeg opplevde møtet som veldig konstruktivt – en bekreftelse på at Sommerboleta er en av de mest verdifulle og innsiktsfulle ideene jeg har jobbet med. En av de sterkeste bekreftelsene jeg fikk under møtet var å høre ordene: "Du er nordmann."

Og jeg er nordmann.
Jeg har norsk statsborgerskap.

La oss begynne der. 😆✨