Bevisthet skaper endringer

Acolhimento vs Gjestefrihet

Forskjellen mellom acolhimento og gjestfrihet kan være subtil, men de har ulike nyanser og kulturelle røtter.

Acolhimento (fra portugisisk) handler om mer enn å være vennlig eller å ta imot gjester. Det innebærer en dypere form for omsorg, tilstedeværelse og emosjonell støtte. Det går utover det praktiske, som å gi noen et sted å sove eller mat å spise, og handler om å inkludere folk i et fellesskap, gi dem trygghet, lytte til dem, og virkelig "ta dem inn" som en del av sitt eget liv eller samfunn. Det er en relasjonell praksis som føles som en investering i menneskelige bånd og fellesskap.

Gjestfrihet har på sin side en mer strukturell betydning, ofte knyttet til det å være vennlig og imøtekommende mot gjester. Det er ofte en midlertidig handling, fokusert på å gjøre en annens opphold komfortabelt og hyggelig, men uten nødvendigvis å bygge langvarige bånd eller gi den dype emosjonelle investeringen som acolhimento krever.

Kort sagt: Acolhimento: Inkluderer følelsesmessig og sosial omsorg, en investering i fellesskap og relasjoner.

Gjestfrihet: Handler om å tilby komfort og vennlighet, ofte uten dyp emosjonell forpliktelse.

Vi som har vokst opp med eller er kjent med acolhimento, vet hva det vil si å virkelig bli møtt – å bli tatt imot med hele hjertet, uten betingelser. Acolhimento er mer enn en gest, mer enn bare et smil eller et håndtrykk. Det er en invitasjon til fellesskap, til å bli sett og hørt uten å måtte bevise noe.

Men mange av oss føler nå et tomt rom rundt oss, spesielt her i Norge. Rom hvor samtaler ofte blir korte og overfladiske. Vi får kanskje spørsmålet "Hvordan går det?", men sjelden med en forventning om å høre svaret. Ofte er det et spørsmål uten rom for dypere refleksjon eller ekte tilstedeværelse.

Vi som kjenner acolhimento, merker det. Vi merker savnet av noe mer – ikke nødvendigvis av ord eller råd, men av noen som tåler å høre svaret, som kan lytte uten å ta stilling til hva som blir sagt. Bare være der, uten å vurdere, uten å dømme.

Kanskje det er her vi kan begynne. Vi kan fylle det tomme rommet med nærvær ved å lytte, virkelig lytte – ikke for å gi svar eller løsninger, men for å gi rom til den andres erfaring. For å tillate stillheten som følger etter, og for å tåle det som blir delt, uten å måtte si noe tilbake.

Det er sånn vi skaper acolhimento igjen. Ikke ved å gjøre rommet fullt av ord, men ved å gjøre det fullt av tilstedeværelse.