🫎😍Historien om Sommerboleta🦜🦋
🫎🦜Sommerboleta startet som en drøm om å bygge bro mellom to kulturer – Norges pragmatisme og Brasils varme. Navnet er en vakker fusjon av de to språkene, der det norske ordet sommerfugl møter det portugisiske borboleta. Det symboliserer en verden uten grenser, der mangfold og menneskelig kontakt står i sentrum.
Ideen ble født av et ønske om å skape mer acolhimento – en følelse av trygghet, tilhørighet og gjensidig støtte. I en tid preget av utfordringer som pandemi, politisk usikkerhet og globale kriser, er Sommerboleta en påminnelse om hva som virkelig betyr noe: fellesskap, empati og muligheten til å bygge broer mellom mennesker.
Ved å bære logoen viser man verden at man er åpen for å møte nye mennesker og dele ekte øyeblikk. Dette enkle, men kraftfulle budskapet er en oppfordring til å styrke de båndene som gjør oss menneskelige.
Gjennom sitt ikoniske symbol, en sommerfugl inspirert av Brasils gule Ipe-tre og norsk rosemaling, inviterer Sommerboleta Nova til mer åpenhet om livet generelt.
Sommerboleta er ikke bare et merke – det er en bevegelse. Det handler om å skape rom for alle, der alle identiteter blir sett, verdsatt og anerkjent. Det handler om å gi mennesker muligheten til å være seg selv uten å måtte prestere eller tilpasse seg uoppnåelige standarder.
Gjennom arrangementer, kampanjer og små, men meningsfulle initiativer ønsker Sommerboleta å spre varme og samhørighet – fra de norske fjordene til Brasils pulserende gater. Det er en invitasjon til å dele, støtte og skape en verden der vi alle kan fly som sommerfugler i frihet og fellesskap.
Mamma til Sommerboleta
Bak Sommerboleta står en mamma som drømmer stort, elsker dypt og bygger broer mellom kulturer og hjerter. Jeg er gründer av Sommerboleta, bosatt i Norge, med røtter som strekker seg over Atlanteren til det varme, pulserende Brasil. Som mamma til to barn, som stadig minner meg om kraften i små, ekte øyeblikk, har jeg lært verdien av både selvstendighet og fellesskap.
Sommerboleta er mitt hjertebarn – et uttrykk for alt jeg tror på. Det er inspirert av både min reise som mor og de verdiene jeg ønsker å bringe til verden: inkludering, varme og menneskelig kontakt. Jeg tror på betydningen av ekte tilhørighet, der hver enkelt blir sett og verdsatt, akkurat som de er.
Gjennom Sommerboleta ønsker jeg å forene det beste fra to kulturer. Fra Norge har jeg hentet pragmatismen, en evne til å finne løsninger og se muligheter. Fra Brasil bringer jeg acolhimento – en følelse av gjestfrihet og hjertevarme. Sammen skaper de en visjon om en verden der vi møter hverandre med åpenhet og respekt.
Som mamma til Sommerboleta ønsker jeg å inspirere andre til å dele, åpne opp og våge å skape meningsfulle forbindelser. Jeg håper at min reise kan vise at selv små ideer kan vokse til noe stort – akkurat som en sommerfugl som sprer vingene sine og flyr fritt.
Drømmen om en ungdomsklubb
Før Sommerboleta tok form, drømte jeg om å starte en ungdomsklubb. Jeg oppsøkte flere organisasjoner i Skien og delte ideene mine, men det viste seg å være vanskelig å realisere en ungdomsklubb med Sommerboleta-konseptet. Likevel ga jeg ikke opp, for jeg brenner for fellesskap og det å skape rom hvor alle kan føle seg hjemme.
Kanskje, bare kanskje, vil min Sommerboleta tiltrekke mennesker som brenner for det samme som meg. Kanskje en dag kan denne drømmen bli virkelig, og hvem vet – kanskje får jeg en ungdomsklubb som julegave en gang i fremtiden. Det ville vært en gave som ikke bare er til meg, men til alle som søker tilhørighet og en følelse av å høre til.
Jeg kommer til å dele mer av historien min og tankene mine i bloggen etter hvert. Sommerboleta handler om å bygge broer og skape forbindelser, og jeg gleder meg til å invitere dere inn i min verden, bit for bit.😍🦋
🦋🦜Min Motivasjon til å starte Sommerboleta🫎🦋
Jeg har lenge utsatt å skrive denne artikkelen, mest fordi jeg innså at dette temaet kunne fylle en hel bok. Og kanskje en dag gjør det nettopp det. Men akkurat nå får jeg nøye meg med å gi leserne muligheten til å fordype seg i det som en bok, om de ønsker det.
Å starte Sommerboleta var ikke bare et spontant valg; det var en nødvendighet. En nødvendighet for å samle alt jeg har lært om mennesker, kulturer, og forbindelser på tvers av nasjonaliteter. Sommerboleta representerer den metamorfosen vi alle går gjennom – ikke bare som enkeltmennesker, men som en del av et fellesskap.
Som brasilianer som har bodd i Norge i mange år, har jeg kjent på de kulturelle forskjellene i hvordan vi knytter oss til andre mennesker. I Brasil åpner vi hjertene våre med en gang, deler våre følelser og inkluderer andre naturlig. I Norge opplever jeg en viss reserverthet, som om man må jobbe for å bryte gjennom lagene av stillhet før noen åpner seg. Sommerboleta ble skapt som et svar på dette, som en bro mellom to kulturer som begge har noe verdifullt å lære hverandre.
Sommerboleta er et symbol på helbredelse, transformasjon og aksept. Sommerfuglen, som forvandles fra larve til sitt vakre, fargerike selv, er et kraftfullt bilde på den reisen vi alle er på. Den minner oss på at kriser og utfordringer er naturlige deler av livet – de definerer oss ikke, men styrker oss.
Dette prosjektet er også et forsøk på å skape et fellesskap hvor mennesker føler seg sett og verdsatt, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Jeg tror på kraften i å dele våre historier, og på verdien av å knytte bånd gjennom ærlige samtaler. Sommerboleta er ikke bare et merke, det er en invitasjon til å bli med på denne reisen.
Nå er halve nettsiden min ferdig, og jeg har utsatt denne artikkelen lenge, fordi jeg vet at den kan bli lang. Men i dag, 30.09.2024, ble plutselig den perfekte dagen med perfekt motivasjon, fordi jeg endelig følte meg klar til å dele min historie. Etter alt jeg har gått gjennom, og alle de refleksjonene jeg har gjort meg underveis, føler jeg nå at tiden er inne for å sette ord på alt. Dette er ikke bare min reise, men et uttrykk for hvorfor Sommerboleta eksisterer – som et symbol på transformasjon, aksept og en ny horisont for fellesskap.
Jeg kommer til å dele mer om livet mitt her etter hvert – åpent og ærlig, slik som en brasiliansk person naturlig gjør, med både ærlighet og en god dose brutal ærlighet. Men i dag vil jeg fokusere på min motivasjon, på behovet for å skape Sommerboleta. Dette er ikke bare et prosjekt for meg, det er et uttrykk for hvem jeg er, og hva jeg ønsker å bringe til verden – en plass der transformasjon, fellesskap og forståelse kan blomstre fritt, på tvers av alle kulturelle grenser.
Jeg ønsker å poengtere at jeg har norske venner, og at jeg alltid har hatt en hjelpende hånd når jeg trenger det. Så ja, jeg føler meg veldig heldig fordi jeg har folk som stiller opp for meg når ting er vanskelig. Og tro meg, jeg har virkelig vært avhengig av folkene rundt meg i tøffe tider. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg, til tross for alt, har klart å bevare de viktige relasjonene og har fått gjensidige vennskap. Takk til alle mine venner som leser dette innlegget nå. Jeg kommer til å skrive mer om livet mitt senere.
I dag er det mandag, og jeg må innrømme at jeg ikke er som Petter Stordalen som elsker mandager. Kenneth, 12-åringen min, hadde kofferten klar. Vi pakket den på fredag, og han dro til leirskolen. Her hjemme tar vi det helt med ro hver morgen. Jeg er kvalifisert til å begynne som lærling, etter å ha bestått Vg2- og Vg3-eksamen, men jeg har ennå ikke fått en lærlingplass. Jeg vet at den kommer, og kanskje skjer det før jeg lanserer nettsiden min – for den lager jeg selv. Jeg elsker å lage ting selv, jeg eier prosessen og liker å gjøre ting på min måte. Jeg kan like ferdige oppskrifter, men jeg bruker forskjellige ingredienser. Da jeg valgte å gå elektro, tenkte jeg at det aldri ville bli kjedelig, fordi jeg aldri kommer til å lage en elektrisk installasjon på samme sted to ganger. Elektro krever stadig oppdatering, og jeg kastet meg ut i det. Jeg elsker faget og har lært enormt mye underveis. Mitt eneste anger er: hvorfor i all verden valgte jeg det ikke tidligere?Men nok om det fordi vi dro til skolen.
Mens Kenneth og jeg sto på skolegården og ventet på bussen, fikk jeg sjansen til å småprate med noen av mødrene og en far til guttene som Kenneth henger med. Kenneth har en flott gjeng, og han føler virkelig tilhørighet. Mange av mødrene er nydelige mennesker, og jeg nevnte ideen om å starte en sosial klubb for oss mødre med ulike kulturelle bakgrunner. Noen av dem strålte av tanken og var med på ideen med en gang. En tilbød seg å lage mat, en annen ville kjøpe is om hun ikke hadde tid, og en tredje sa hun ville bytte vakt på jobben om nødvendig. Men så var det også de to andre som ikke reagerte like positivt. De svarte ikke direkte, og jeg merket en viss avstand. Det fikk meg til å reflektere over hvordan vi, selv i et hyggelig miljø, kan møte ulik respons når vi prøver å samle folk rundt nye ideer. Kanskje det er noe å lære av dette, og det minner meg om at ikke alle ser verdien av fellesskap på samme måte.
En av dem som ikke ga meg en positiv respons spurte: 'Blir det bare for utlendinger?' Jeg svarte at jeg håper noen etnisk norske også vil komme, fordi jeg ønsker å fremme det uforpliktende fellesskapet som våre flerkulturelle verdier kan skape. Hennes oppførsel, som var avvisende mot alle mine argumenter, fikk meg til å tenke: Hm, kanskje hun ikke er målgruppen? Eller kanskje hun er som mange andre, som melder seg av samfunnet og bare gjør det de må. Jeg stilte meg selv noen spørsmål, og tenkte at det er nettopp de som har blitt som henne som jeg ønsker å nå. Hun virket til å ha akseptert at livet i Norge bare skal handle om prestasjoner, isolasjon, og at nordmenn umulig kan forandre seg. Ærlig talt, så er dette en standard oppfatning som hadde vært komisk hvis det ikke var så alvorlig. Alle utlendingene jeg kjenner, ja, faktisk hver eneste person jeg kjenner, tenker det samme. Det er en så stor avstand mellom oss flerkulturelle at det nesten er rart at ingen roper høyere.
Det er nettopp det jeg vil poengtere: Du trenger ikke å adoptere norske oppførsel, verdier eller identitet for å bli akseptert. Jeg sa til henne: 'Du kan være deg selv, med din egen bakgrunn og kultur, uten å måtte tilpasse deg en annen måte å være på. Det er akkurat det jeg prøver å skape med denne klubben – et rom der vi som flerkulturelle kan møtes, dele, og styrke hverandre uten å føle at vi må bli noen vi ikke er. Norsk kultur er forskjellig, og det er helt greit, men vi trenger ikke å assimilere oss fullstendig for å finne fellesskap. Vi kan bidra med våre verdier og vise hvor sterkt det flerkulturelle fellesskapet kan være. Jeg nekter å tro at hvis du er i et rom med 30 mennesker som alle ønsker deg velkommen, så vil du ikke finne noen du har kjemi med.
Og da smilte hun og sa: 'Det er et godt poeng. Men det kommer til å ta tid.' Jeg svarte: 'Ja, det kommer til å ta tid, og det er helt fint. Jeg lar meg inspirere av Peri – hun startet i det små, og nå er LoPe stort. I sommer var jeg på Z-museet, og jeg tenkte på han som startet med filmfremvisning på kino. Han skulle ha vært her nå og sett hvordan ideen hans har vokst og blitt bedre og bedre. For det var ikke bare Thomas Edison som feilet mange ganger før han skapte lyspæren. Jeg oppfordrer alle til å ta en tur til Z-museet, lese litt, fordøye historiene, og tenke over hvor gøy det må ha vært for dem som utviklet nye ideer. Da jeg var der, slo det meg hvor viktig det er å fortsette å prøve, uansett hvor lang tid det tar, og hvor spennende det er å være en del av noe som stadig utvikler seg.
På samme måte som Thomas Edison drømte om å se lys, og Martin Luther King drømte om å avskaffe segregering, drømmer jeg om å fåacolhimento inn i den norske ordboken. Det er ikke så viktig om dere ikke uttaler det helt riktig eller bøyer det korrekt med en gang. Det viktige er å lære å si 'eu acolho' . Bøying og betydning vil komme etter hvert. Her i Norge er folk ikke avhengige av hverandre økonomisk på samme måte som i andre kulturer, men jeg tror at relasjoner kunne vært så mye rikere og mer varige i et fellesskap der alle forstår konseptet avacolhimento. Det handler om å ønske andre velkommen, om å tilby omsorg og fellesskap uten forpliktelser, noe som kunne styrket samfunnet på dypere nivåer.
Jeg hører ungdommer som sier: 'Jeg sitter i klasserommet og kunne like gjerne vært stum.' Jeg hører utlendinger som har bodd i Norge i 30 år og fortsatt bruker tolk i dag. Jeg ser på statistikken at 40 % av ungdommene i Norge føler seg ensomme, og på toppen av det hele blir vi oppfordret til å bruke 8 minutter på Verdensdagen for mental helse til å ringe en venn. Det sier noe om hvor dype relasjonelle utfordringer vi har, og hvor mye vi trenger å jobbe med fellesskap og tilhørighet. Dette er nettopp hvorfor jeg drømmer om å introdusere acolhimento – et begrep som ikke bare handler om å si 'hei', men om å virkelig se, inkludere og ta imot andre med åpne armer.
Stiller du deg noen gang spørsmål som: Hvordan har Sverige fått 'Sverige-tilstanden'? Hva om vi i Norge kunne skape en 'Norgestilstand' – men en som er preget av styrke, kollektiv kraft og positivitet? Jeg tror at hvis det er noe vi i Norge kan være virkelig stolte av, så er det om vi klarer å samle vår multikulturelle styrke for å skape noe positivt. Vi har så mye potensial i dette mangfoldet, og om vi klarer å bruke det på en konstruktiv måte, kan vi gjøre Norge til et enda bedre og mer inkluderende samfunn. Det handler om å bygge broer, ikke murer.
Det hele minner meg om piggsvin-dilemmaet: Vi er som piggsvin som prøver å komme nær hverandre, men stikker hverandre når vi blir for nære. Det gjelder både for nordmenn og utlendinger, som ofte navigerer en balanse mellom avstand og tilnærming. Kanskje dette er en del av utfordringen mellom norsk og flerkulturell tilhørighet – hvordan kommer vi nærmere uten å stikke hverandre?
Da jeg startet bloggen, nevnte jeg det til én person. Det var ikke mulig å dele det med flere, for de mente at hvis jeg følte meg som om jeg var i en vakuumpose nå, så burde jeg forberede meg på å få 100 kg stein i den samme vakuumposen. Å komme med en slik idé til Norge føltes for dem omtrent som å bestille sin egen dødsstraff. Men jeg tenkte: Jeg kjemper ikke mot verken norsk eller brasiliansk kultur. Jeg ønsker bare litt mer aksept og samhold. Jeg undervurderer heller ikke arbeidet til sosionomer og sosialarbeidere her i Norge. Hvis det finnes helter i dette landet, så er det nettopp dem. Det er kanskje kulturer som trenger å bekjempe sine egne utfordringer, men det finnes også kulturer som kun trenger fellesskap for å blomstre.
Og om min motivasjon med Sommerboleta ikke faller i smak, så får jeg vel bare be Brasil hente meg. Når det er krise, pleier Brasil å hente sine borgere ganske raskt, mens Norge ofte står og diskuterer hvem som skal betale regningen. Brasil har som regel hentet alle sine før protestene eller kriger engang har startet. Men med mitt norske pass er jeg med på bussen her i Norge – og jeg er her for å bli. Jeg vil understreke at jeg aldri har opplevd direkte rasisme på bagrunn av mitt kultur her i Norge, og nettopp derfor føler jeg meg trygg nok til å dumme meg ut og ta sjanser. Jeg eier den perfekte kombinasjonen av kultur til å gjøre nettopp det🦋 .